mandag 4. januar 2010

I left my heart in Tokyo

"Vinden er mye mildere i Japan", sa Lise. Jeg var nødt til å si meg enig.

Seilasen fra Kamchatka hadde så langt vært preget av kulde, bølger og vind fra feil retning. Det var med stor glede vi krysset grensa til Japan på kveldsvakta vår. Lysene fra land var et tegn på at vi nærmet oss sivilisasjonen. Fra nå av skulle alt gå så meget bedre.

Det var ikke slik at seilasen fra Russland var helt forferdelig. For min del gikk den fint, helt til jeg innså at jeg ikke hadde spist et skikkelig måltid på flere dager og ikke hadde energi til å stå ved roret. Det var også en "mørketid", hvor mine og Lises vakter alle var etter solnedgang, eller før soloppgang. Ikke en god kombinasjon for en sliten seiler.

Uansett, det var sol da vi seilte inn til vårt siste stoppested i Russland. Vi var veldig spente på hvordan vi ville bli tatt i mot av kystvakta og hvordan byråkratiet ville utarte seg. At vi var den første norske seilbåten som kom dit, gjorde det ekstra uforutsigbart. Hittil hadde vårt møte med Russland og russere hatt både positive og negative sider. Møtet med lokalbefolkningen (med unntak av noen få), var utelukkende positivt, det samme gjelder helsevesenet og den lokale seilklubben. (Noen ble til og med med oss til Japan.) Det russiske byråkratiet derimot har jeg lite til overs for etter å ha møtt det og alle dets unødvendige regler og forskrifter (som ingen helt kan forklare).

Da vi ankom Yuzhno-Kurilsk, fikk vi straks vite at ingen av nordmennene fikk lov til å gå i land. Dette skuffet ikke stort, ettersom hele plassen så ut som ei søppelfylling. Myndighetene som hadde utstedt tillatelsen til å seile langs Kyrillene hadde "glemt" å ta med navnet på øya som vi skulle til. Og som var hele poenget med tillatelsen. Jeg måtte bare le, hele greia var så forbanna latterlig. Så det var med glede at vi forlot det russiske byråkratiet og seilte inn i Japansk farvann.

Det var ikke bare vinden som var mildere i Japan. Hele tilværelsen virket lysere. Jeg og Lise fikk vakter slik at vi fikk med oss både soloppgangen og solnedgangen. Havet var flatere og vinden kom i stor grad fra riktig retning, men kanskje ikke så sterk som vi ville. Noe som resulterte i at vi i stor grad fikk for motor i Det Japanske Hav.

De dagene vi brukte på å komme oss til Tokyo var uansett veldig fine. Temperaturen steg dag for dag, og klærne kom av i samme tempo. Før vi visste ordet av det var det 20 grader og jeg kunne sole meg på fordekket. Aldri har seiling vært mer behagelig. Jeg så på det som en liten smak av hvordan det er å seile i tropene, noe jeg ikke fikk oppleve ettersom jeg reise hjem fra Tokyo.

Innseilingen til Tokyo var en stor opplevelse. Forbi Kawasaki lå det en haug med store skip for anker og ventet på at havna skulle åpne. Vi var konstant på utkikk etter skip som faktisk rørte på seg. Regnet høljet ned og sikten var dårlig, så det var ganske krevende. Vi hadde jo ingen av de instrumentene som store skip har, dermed var øynene vårt viktigste verktøy. Jarle var opp nå og da for å minne oss på å se bakover og sjekke posisjonen vår.

Japansk byråkrati er også kjent for mange regler og forskrifter, men møtet med det var utelukkende positivt. De første vi møtte da vi ankom marinaen var Quarantine, som sjekket temperaturen vår og spurte om vi følte oss syke. Neste ut var kystvakta som var i strålende humør, spøkte og lo og ville ta bilder av båten og oss. Tollerne fikk en morsom jobb da de lette etter "mistenkelige gjenstander", det var høylytt fnising fra akterkøya da de fant pornobladene til en ikke navngitt person. Immigration var en søt mann med store briller og hjelm.

Alt gikk som det skulle og vi var en svært fornøyd gjeng som dro for å utforske Tokyo den kvelden.

Tokyo er uten tvil en av verdens kuleste byer. Jeg skulle ønske at jeg hadde mye mer tid der. Den ene uka vi tilbrakte der brukte jeg å Lise på å shoppe, spise, drikke kaffe og å være turister. Det var ei herlig avslutning på mitt seileventyr.

1 kommentar:

  1. ønsker deg en flott helg klem fra tante Bente

    SvarSlett

Hva føler du nå?